| +45 31313266 | sofus@gaasedal.com | www.gaasedal.com |

How studying science led this atheist to God

24 May, 2016 Leave a comment
May 2016

Douglas Ell was shocked to discover overwhelming evidence for God in an unlikely place

Plenty of people enjoy treating God like a joke. One of them was Douglas Ell. Sure, Ell had grown up in a church, but as he matured, he shed his faith. By the time he was a teenager, he was comfortable labelling himself an atheist – and was courteous enough to mail his pastor to tell him so. The minister sent Ell a book to read, but Ell was beyond doing any additional homework on God: he had far too much homework ahead of him on the topic of science.

Ell grew up a self-described nerdy kid, writing out long numbers for entertainment and devouring books on complex, intellectual topics. At Massachusetts Institute of Technology (MIT) he achieved undergraduate degrees in maths and chemistry, then trotted down to the University of Maryland to obtain an MA in theoretical mathematics.

Despite his great talent for such subjects in an abstract field, the jobs were much like the numbers: theoretical.

Ell obtained work for a few years as a computer programmer before figured out what he really wanted to do for a job, and went to law school, graduating with honours.

Ell’s rise in the legal field was rapid and prominent. He became a sought-after attorney to nationally recognised corporations, unions and pension plans. He litigated before Congress for the rights of employee benefit laws. If God ever figured in his thinking, the idea was dimissed with disdain.

The turning point

But there was a small inconvenience for Ell’s atheism: his newborn son. After having a child, the decision was made that the family should go to church. And so, despite his disbelief, Ell and his wife attended a local congregation for the sake of their son.

Ell decided to treat the church like a social club. This was, after all, simply a community of friendly and supportive families meant to create a nourishing environment for his child’s development. No sense letting the little matter of supernatural belief get in the way of cordiality.

However, Ell was confounded by the easy inner peace that the Christians around him seemed to have. It wasn’t something he seemed to have access to, and it wasn’t something he could easily explain away either.

As time went by, Ell’s career led to further travel, and he fell back into his boyhood pattern of reading up on the sciences during lengthy trips. However, this time he added the topic he had specifically ignored in his youth: religion.

He initially expected science and Christianity to be like oil and water: strictly refusing to cohere. But Ell was surprised to find the opposite. After much reading on the topic between airport terminals and crowded train compartments, Ell found that Christianity drew the sciences together for him in seven distinct ways:

  • Evidence for the beginning of the universe
  • The apparent ‘fine tuning’ of the universe
  • The specified complexity of life, and the lack of any reasonable explanation for its origin
  • The futuristic ‘technological’ nature of life
  • Evidence against unguided Neo-Darwinian evolution
  • The unique and special nature of Earth
  • The universal language of Mathematics

Ell’s training in law had educated him in how to construct cogent and considerate arguments, and the more he considered it, the more science pointed towards God’s existence and the truth of Christianity. Finally, Ell accepted that Christianity must be true, and joined the community of the church he attended in earnest.

Proving God

More than just joining them, however, Ell was excited to share how the existence of God – and truth of the Christian worldview – had brought together the sciences for him. Ell began speaking at his church and others about his developing arguments for the truth of Christianity, based on science and maths. As his message caught on, Ell sat down to work properly on his arguments. The conclusions he came to were astounding.

Using his advanced knowledge of mathematical analysis, combined with the latest science, Ell came up with probability calculations which were incredible: practical proof, he concluded, of a designed and ordered universe. Sitting with his friend Peter Fisher one evening, Ell told him, ‘You know, someone should write a book about this, because I’m finding modern science strongly supports belief in God.’ Fisher, who is now head of the physics department at MIT, responded, ‘Maybe that someone could be you.’

Thus inspired, Ell poured out his findings into his book, Counting to God, which takes the more theoretical elements and breaks them down to an understandable level, by which Ell hoped to convey the beauty he saw in science and maths to the eyes of the reader.

Ell now travels across America speaking on his seven-point theory of God and the sciences; and giving lectures on probability theory and how it points to God. To Ell, God was no longer disdained as a delusion but became the very centre to which the universe and his own life pointed.

This blog was originally published on examiner.com by Joel Furches  

Click here to request a free copy of Premier Christianity magazine

Categories: Christian Tags: ,

The Man Who Refused To Launch Nuclear Missiles During The Cuban Missile Crisis – Saving The World!

10 May, 2016 Leave a comment

Oct 29, 2015

Kennedy and Kruschev bring the world close to nuclear war over Cuba.

The fact that you can read this is because of a man who said “no” due to an accident. In doing so, he literally saved the world. And his reward? To be insulted.

On 15 October 1962, President Kennedy went ballistic at the discovery that the Soviets were trying to balance out NATO by building a nuclear missile site in Cuba. The Cuban Missile Crisis began the next day, ending 13 days later to a collective sigh of relief. Everyone believed that nuclear annihilation had been averted through diplomatic means.

But it’s actually Deputy Commander Vasili Alexandrovich Arkhipov we have to thank.

Captain Valentin Grigorievitch Savitsky
Captain Valentin Grigorievitch Savitsky

It all started on 4 July 1961. Arkhipov was aboard a new Hotel-class ballistic missile submarine K-19, when its radiant cooling system developed a leak. To prevent a nuclear catastrophe, the captain ordered the crew to contain the reactor.

A Soviet Hotel II class nuclear-powered ballistic missile submarine
A Soviet Hotel II class nuclear-powered ballistic missile submarine

Eight sailors died within days from radiation sickness, causing a near mutiny, but Arkhipov backed his captain and the disaster was contained. For his loyalty, bravery, and calm, he was given a medal.

Fast forward to 1 October 1962. Four Foxtrot submarines armed with nuclear missiles are ordered to leave their Arctic base and head to Cuba. Each has its own captain, but all submit to the authority of their flotilla commander, Arkhipov.

He’s on the flagship B-59 acting as its second-in-command to Captain Valentin Grigorievitch Savitsky. Trailing him are a B-4, a B-36, and a B-130. All are diesel-powered because of the K-19 disaster. While fine in the Arctic, they become saunas in the tropical waters of the Caribbean which they reach on October 14, the day Tropical Storm Ella hits.

The next day, Moscow orders them to leave Cuban waters and head east to the Sargasso Sea. That same day, Kennedy announces the quarantine of Cuba and raises the country’s defense readiness condition (DEFCON) from 4 to 3 (in readiness for war), a first in its history.

Since no more messages arrive from Moscow, the submarine fleet relies on American radio broadcasts for information. They hear about an US invasion of Cuba, the launch of US warships and planes, and the possibility of Soviet submarines in the area.

By October 24, America is on DEFCON 2 – the final step before nuclear war. Arkhipov and his men are also feeling the heat as the air-conditioning fails and temperatures rise to 65°F. In the diesel section, it’s over 70°. Since average temperatures in the Sargasso Sea are in the 80s, it would only get worse.

Not able to stock up in Cuba, the men are on water rations limited to one glass per man a day. The coolest part of their submarine is in the front and rear, so each man is allotted some time in those sections to keep from fainting.

The USS Navy Destroyer Cony in 1957 at Hampton Roads, Virginia
The USS Navy Destroyer Cony in 1957 at Hampton Roads, Virginia

Though in international waters, the fleet stays hidden just below the surface to charge their batteries. But their luck runs out on October 27 when they’re finally spotted.

The fleet dives, hoping to hide from sonar by using the ocean’s isothermal layers – different underwater temperature layers which confuse detection. But the weather has settled down and unfortunately for the submarines, the isothermal layers are gone. Even more unfortunate, Vasili’s B-59 hasn’t fully charged its batteries.

Between 4 and 5 PM, the USS Cony finds them. More US planes and ships make their way to the area, but are under strict orders not to attack.

To ease tensions, Kennedy calls Kruschev and tells him about the discovery. He assures the Soviet Premier that the US military will only force the fleet to the surface and will not engage them. He falsely assumes that Moscow has been in regular contact with them.

President John F. Kennedy
President John F. Kennedy

Ships begin bombarding the submarines with sonar. It’s like bashing a metal barrel with a sledgehammer while someone’s in it. Vasili and his men now have more to worry about than the increasing heat, the smell of diesel, the acrid stench of battery oil, and their dwindling water supplies.

And still no word from Moscow.

Getting impatient, the US Navy begins dumping practice grenades into the water, hoping that this more persuasive approach will work. They’re expecting a flare being fired from the Soviet submarine, because that’s what American subs do to signal an enemy of their desire to surface.

According to Soviet protocol, however, they must drop three charges and wait for a response to prove they’re willing to accept a peaceful surrender. And since the US Navy is dropping far more than that and without pause, Savitsky believes that outright war has begun.

By now, temperatures in the sub exceed 120° and the batteries are about to go out. If they don’t act soon, they’ll suffocate.

On the right is Arkhipov with his wife, Olga, in 1957. The picture on the right was taken in 1998 with his daughter, Yelena
On the right is Arkhipov with his wife, Olga, in 1957. The picture on the right was taken in 1998 with his daughter, Yelena

What neither Kennedy nor his military advisers realize is that each of the submarine captains have the authority to unleash their nuclear arsenal – but only if their political officer and the fleet commander agrees. Savitsky gives the order to fire the missiles. His political officer, Ivan Semonovich Maslennikov, agrees. Arkhipov does not, ordering them to wait for instructions from Moscow.

But Moscow remains silent.

Arkhipov and Savitsky get into an argument. Arkhipov considers the possibility that the Americans only want them to surface. Savitsky is convinced that war has begun and that Russia’s honor depends on him firing back.

But Arkhipov is still haunted by the deaths aboard the K-19. He saw first-hand the horrors that nuclear radiation can unleash. And he has a family back in Russia.

He stands his ground, Savitsky eventually backs off, and they contact the Americans who give them permission to surface.

Vasili's B-59 surfacing upon his surrender
Vasili’s B-59 surfacing upon his surrender

No Americans board the submarine. The Soviets are allowed to get a breath of fresh air, then ordered back in to head home. Once there, one of Arkhipov’s superiors tells him that it would have been better had he died.

In the 13 October 2002 edition of the Boston Globe, Thomas Blanton, director of the National Security Archive, was quoted as saying that some “guy called Vasili Arkhipov saved the world.”

And that’s why you’re able to read this.

Categories: Uncategorized

Ingen visste at han reddet 669 barn fra Holocaust. Men her får han sitt livs vakreste overraskelse.

Sir Nicholas Winton organiserte mellom 1938 og 1939 en redningsoperasjon som reddet livene til totalt 669 jødiske barn fra Tsjekkoslovakia, som opprinnelig skulle bli sendt til konsentrasjonsleire. Takket være Nicholas ble barna smuglet ut fra nazistenes hender, og brakt i trygghet i Storbritannia.

Etter at krigen var over, gikk denne heltedåden i glemmeboken. Det var helt til Nicholas kone, Grete, fant en notisbok i 1988 som inneholdt navnene og adressene på alle barna. Takket være denne klarte hun å komme i kontakt med 80 av disse barna.

I dette klippet møter vi Nicholas i “That’s Life”, et TV-program sendt på BBC senere samme år. Med hovedpersonen selv som tilskuer i salen, ble notisboken hans presentert og historien om redningsaksjonen gjort kjent.

Forbered deg på å se Nicholas oppleve det som garantert må være et av hans mest overraskende og rørende øyeblikk noensinne. Jeg sitter fortsatt med frysninger nedover ryggen.

Nicholas ble senere adlet av dronning Elizabeth II for sin innsats for de jødiske barna. Han døde 1. juli 2015 – 106 år gammel.

Personer som Sir Nicholas Winton fortjener all den anerkjennelse de kan få. Slikt heltemot ser man sjeldent maken til i dag. Del gjerne videre om du er enig.

Categories: Uncategorized

Ateisme er åndelig fattigdom

Af: Rune Toftegaard Selsing

Når man forsøger at besvare menneskehedens sværeste spørgsmål gennem tusind år med at par sjove bemærkninger.

Det er vel egentlig ikke tilfældigt, at Ateistisk Selskab har valgt en komiker som formand? Mange har måske bemærket selskabets seneste kampagne og formandens mange bøvede udgydelser i den forbindelse. Man kunne selvfølgelig få tanken, at valget af en kendt komiker til posten er udtryk for et billigt kommunikationstrick, men jeg tror nu, at sammenhængen er en anden.

Ateisme er en ganske besynderlig ideologi. På den ene side er den radikal og fundamentalistisk i sit budskab. På den anden side har den noget drenget bekymringsfrit over sig. Den postulerer gladeligt, at Gud er en løgn, at mennesket ikke er andet end et dyr, at der intet sker, når vi dør og at videnskaben kan give os svaret på verdens oprindelse. Spørgsmål som menneskeheden har tumlet med i hele sin levetid, kan ateisterne svare på i en håndevending.

Dybest set er ateismen selv en tro. Det er en tro på, at videnskaben kan give os svar på spørgsmål, der i sin natur er religiøse og som mennesket aldrig vil kunne få besvaret. Men først og fremmest er ateisme en selvvalgt enfoldighed. Det er kun muligt at være ateist, hvis man enten er fundamentalist, eller har en indskrænket åndelig horisont. Jeg tillader mig, på allerforsigtigste vis, at hælde til det sidste.

Eksempelvis tænker de færreste ateister over, at deres materialistiske opfattelse af mennesket som et bundt kemiske processer ikke er foreneligt med menneskets frie vilje. Hvis mennesket ikke er andet end molekyler bundet sammen af naturvidenskabelige lovmæssigheder, er enhver menneskelig handling et produkt af kausale prædeterminerede reaktioner. Med andre ord har det siden Big Bang været forudbestemt, at Anders Stjernholm en dag skulle blive født i Fredensborg for senere at lave en infantil buskampagne. Man skal være endog meget stærk i sin ateisme for at tro på noget så gennemført anti-intuitivt og i modstrid med enhver menneskelig erfaring.

De fleste ateister tænker ikke over den slags. De lever bare med uvidenheden om de svære spørgsmål. Den frie vilje hænger nemlig sammen med menneskets åndelige liv. Der, hvor vi også finder moralen, skønheden og kærligheden. Ja, faktisk hele det eksistentielle indhold – alt det, der ikke lader sig sætte på formel, ikke lader sig forudsige, ikke vil indordnes under principper. Det grumsede, det dunkle, det paradoksale, det tunge, det opløftende, det uforståelige, det fantastiske og det uigenkaldelige – alt sammen noget, der hører til menneskeverdenen, og hvis udspring vi ikke kan nøjes med videnskaben til at afdække. For der er mere. Og det er dette ’mere’, ateisten, i sin blaserte uvidenhed og hovne ligegyldighed ikke forholder sig til. Han vil gerne fremstå logisk, uangribelig og intellektuelt vægtig. Men det kan man ikke, når det er så tydeligt, at den ungdommelige ateist-position hverken er opnået ved grundig overvejelse eller ved oprigtige studier af den forhadte kristendom.

Nej, så pinligt mange når tydeligvis deres ateisme ved netop ikke at reflektere. Over alt det store. Alt det svære. Alt det, der bringer tvivl og usikkerhed med sig. Børnemanden Anders Stjernholm er ikke i tvivl. Som så mange andre fundamentalister ligner han karikaturen på den religiøse. Men han ligner ikke den kristne, der jo har tvivlen som sit udgangspunkt. Nej, den åndeligt lette ateist i dag er ikke i tvivl, fordi han end ikke er klar over de mange spørgsmål, ateismen lader ubesvaret. Og ikke forstår radikaliteten i de svar han ubehjælpsomt forsøger at give. Ingen uvidenhed ingen ateisme. Derfor giver det kun mening at sætte en komiker i spidsen for foretagendet.

Categories: Uncategorized

Rættindi til øll?

Farnu 2 vikurnar eru sera nógv føgur orð søgd um rættindi, javnrættindi og minnilutabólkar. Eg hugsaði somuleiðis at skriva um rættindi til ein minnilutabólk, men fyrst kundi tað verið áhugavert at hugt eftir onkrum av tí sum er sagt:

Sonja J. Jógvansdóttir segði í Tinginum: “Hvat kann vera jaligari, glæsiligari og størri hjá einum politikara enn at sleppa at javnseta borgarar í egnum landi?”

Ingolf sólheim 0lsen segði í Tinginum: “eg fari heldur ongantíð í lívinum at atkvøða fyri at nokta samkyndum ella øðrum minnilutabólkum somu borgarlig rættindi, sum eg havi. Ongantíð.”

138 samkynd skrivaðu soleiðis til Løgtingið: “Ynskja tit at veita okkum javnrættindi, ið tit og flest aðrir føroyingar taka fyri givið?”

Helena Dam Á Neystabø skrivaði soleiðis á Facebook: “Nú várar, og útlit eru fyri at ein minniluti okkara millum nú fer at fáa somu borgarlig rættindi sum meirilutin. Kann nakað vera meir sjálvsagt.”

Sosialistisk Ung skriva soleiðis í lesarabrævið: “Sum røtt javnaðarfólk fara vit at stríðast víðari fyri javnrættindum fyri øll fólk, so at ein og hvør kann liva tað lívið ein ynskir og droymir um”

Amnesty International Føroya deild skrivaði soleiðis á Facebook: “Lógir okkara skulu verja okkum øll. Um lógir okkara ikki fevna um ávísar bólkar í samfelagnum, eru hesir uttan fyri lógina.” Víðari endurgevur Amnesty ST-sáttmálan: “Øll menniskju eru jøvn fyri lógini og hava rætt til somu lógarvernd uttan nakran mismun av nøkrum slag.”

So komi eg til tann bólkin, sum eg í dag ynski at umrøða. Hesin bólkur manglar eini rættindi, sum eru nógv meir grundleggjandi og álvarsom enn gifta, arvur ella líknandi. Hesin bólkur hevur ikki rættin til sjálvt lívið. Talan er um tey óføddu børnini. Tey hava í dag onga verju av lógini, og hava sum sagt ikki rættin til sjálvt lívið. Tey kunnu ikki sjálvi tala sína søk, møta upp til skrúðgongur ella á annan hátt gera vart við sín mismun fyri lógini.

Eg fari nú at heita á teg, um at lesa omanfyri nevndu endurgevingar, við hesum bólkinum í huga – tað var ikki sagt um hendan bólkin, men kundi tað eins væl verið sagt um tey?

Tá ið tað nú er vorðið fremsta aðalmál hjá so nógvum, at berjast fyri javnrættindum hjá minnilutum, og tá tey nú hava vunnið fyrsta stríðið, sum var at tey samkyndu fingu rættin til giftu, so vóni eg at somu fólk fara at berjast víðari – hesaferð fyri at tey óføddu børnini fáa rættin til lívið – ein rættur, sum vit onnur taka fyri givið.

Reimund Langgaard
fyrrv. tingmaður fyri Sambandsflokkin

Categories: Uncategorized

Jeg vil ikke holde min mund

28 March, 2016 Leave a comment
Af Mersiha Cokovic, konsulent  26. marts 2016, 20:30

Der er mange lighedspunkter mellem krigen i Jugoslavien, som jeg oplevede i 1992, og terror i Europa i dag. Vi har politikere, der hellere vil bygge volde end lukke grænser, og de mennesker, der kommer med konstruktiv kritik og – endnu mere – med konstruktive løsninger, bliver forsøgt truet til tavshed.

Jeg var 12, da det startede. Da de første bomber ramte vores by.

Vi gemte os på det lokale hospital. Ingen er kynisk nok til at skyde efter et sygehus, tænkte vi. Men der gik ikke længe, før de serbiske styrker overbeviste os om det modsatte.

Der gik ikke en uge, før jeg sad på skolebænken igen og knoklede efter topkarakterer, for skoleåret var ved at være omme. Og igen gik der ikke engang en uge, før etnisk udrensning startede i min by.

Inden krigen brød ud i min by, så vi den i fjernsynet. Dengang hed det stadigvæk Jugoslavien. Slovenien blev angrebet af Serbien, da regionen søgte om statslig selvstændighed. Men Slovenien var jo så langt væk. Så det rørte os ikke så meget.

En måned senere, så vi i fjernsynet, hvordan serbere angreb Dubrovnik, jævnede Vukovar med jorden, og selv Zagreb kom under angreb. Men hey, det var jo bare Kroatien.

To uger senere, under et serbisk bryllup i Sarajevo, blev der skudt på kryds og tværs, og det stoppede ikke. Men det var hele 80 km væk. Så det ramte ikke os. Indtil det gjorde det. Og det gjorde det med 180 i timen.

Vi anede ikke, hvad der skete, hvordan eller hvorfor. Vi vidste bare, at vi kunne dø, når det skulle være. Jeg husker det, som det var i går. Jeg husker den følelse af frygt og rastløshed, som intet barn nogensinde burde føle. Bevidsthed om min egen dødelighed og sårbarhed og forståelse af, at mine egne forældre, for første gang nogensinde, ikke kunne beskytte mig.

Jeg blev voksen på en nat. Det bliver man, når man erstatter søde tanker om drenge og første kys med tanker om egen overlevelse, og om man lever længe nok til at blive 13.

I løbet af de seneste 15 måneder har vi været igennem alt lige fra Charlie Hebdo, over terror i København, Frankrig, Sverige, Tyrkiet, Elfenbenskysten og til Belgien, og vi har ikke rørt os en millimeter.

Vi er stadigvæk ligeså udsatte og skrøbelige overfor terror, som vi var den 14. februar sidste år, da København blev ramt af terror. Vi udviser mere frygt, mistro og er blevet mere polariserede, men vi er ikke mere trygge eller bedre beskyttet, end vi var sidste år.

Hvis jeg skal sammenligne denne tid med ’92, da jeg var 12 år, vil jeg sige, at jeg føler, at jeg sidder på den skolebænk og stræber efter et bedre liv for mine børn, men det er bare et spørgsmål om tid, hvornår jeg igen skal stoppe med at dagdrømme om mit næste kys og starte med at tænke på, hvordan pokker jeg skal beskytte de to uskyldige sjæle, jeg har sat i denne verden.

Jeg ønsker ikke, at de skal indse, som jeg dengang gjorde, at deres forældre ikke kan beskytte dem for terror og rædsler.

Man kan på mange punkter sammenligne vores dage med 1992. Vi er ligeså blåøjede i dag, som mit folk var i 90erne.

Vi har politikere, der hellere vil bygge volde end lukke grænser, og de mennesker, der kommer med konstruktiv kritik og – endnu mere – med konstruktive løsninger, bliver forsøgt truet til tavshed. Folk, der har forudsagt disse tilstande, lever under personlig beskyttelse eller bliver i bedst tilfælde stemplet som racister og landsbytosser, og de, der støtter samme, bliver svøbt ind i bobleplast i form af ytringsfrihed og retten til at forsamle sig.

Man kan ikke holde Bat Mitzvah (jødisk konfirmation, red.) i Danmark, uden at være i farezonen, mens Hizb-ut Tahrir, som svarer til Grimhøjmoskeen på steroider, kan forsamle sig uden at skulle bruge personlig beskyttelse.

Jeg ved ikke, om man kunne have reddet Balkan fra folkemord og hvordan. Jeg har aldrig haft en forståelse for den krig, jeg selv har gennemlevet, og som tog nogle af de absolut nærmeste og kæreste fra mig. Men jeg ved, at uanset hvad, er det værd at prøve. Vi kan ikke skrue tiden 24 år tilbage, men vi kan forsøge at gøre noget ved vores egen og vores børns fremtid. At sørge for, at vi får en (fremtid!).

Danmark er blevet en hæveautomat for IS-terrorister og et glasbur for rabiate imamer. Flere og flere underkaster sig den totalitære form for islam, og det bliver værre og værre for hver generation, der går.

Medierne agerer mikrofonholdere for islamister og lader de såkaldt moderate imamer og talsmænd snige sig uden om at svare på spørgsmål om, hvorvidt de går ind for eller tager afstand fra sharia. De får en platform til åbent at påvirke unge mennesker, til at skade andre mennesker, sende mindreårige til krigsområder og i det hele taget opfordre til had.

Jeg er et meget liberalt mennesker og går ikke ind for tankepolitiet. Jeg mener, selvfølgelig, at man skal have lov til at praktisere sin tro, så længe man ikke skader andre. Kald mig paranoid, men jeg har tidligere set, hvordan folks tro skader andre og tager folks liv – hvordan folk, dengang i kristendommens navn, med en præsts velsignelse, skar halsen over på mænd, kvinder og børn.

Jeg har tidligere set mennesker, der sætter andre ting højere end liv, og set folk, der ikke er bange for at dø eller at miste, er nogle, vi slet ikke er udrustet til at kunne tackle eller forhandle med. Og så kan politikerne plapre løs om demokrati og sammenhold, som disse fanatikere i forvejen skider på.

Det er ved at løbe mig koldt ned af ryggen, hver gang, jeg hører ord som »dialog«, »sammenhold« eller »demokrati«. Ikke, at jeg ikke kan lide disse tilstande og handlinger, men i den situation, vi står i, giver de bare slet ingen mening. Det gør til gengæld (om det så bare er midlertidigt) lukkede grænser og udvisning af folk, der på en hvilken som helst måde er til fare for vores samfund.

Jeg er nået til et punkt, hvor jeg er træt af at høre min egen stemme og læse samme ord igen og igen, men jeg har, som sagt, sat to vidunderlige børn i verden og vil gøre alt for, at de aldrig får den følelse i maven, som jeg havde for 24 år siden. Om det så fortsat betyder trusler, tilsvininger eller det, der er værre, har I ikke hørt det sidste fra mig.

Link to article

Menneskesmugleren Lisbeth Zornigs ynk.

12 March, 2016 Leave a comment

Jeg spørger: vred over hvad? Vred over, at hun ikke er hævet over loven? Vred over at venstreorientrede ikke kan lave sine egne regler? Vred over at arrogance over for dansk lovgivning ikke tolereres? Vred over at det at smugle mennesker til et andet land er ulovligt?

Hvad havde Zornig forventet? En elefantorden for tro tjeneste over for Danmark og Sverige? Skulle vi så også sende en orden og en stor check til de kyniske menneskesmuglerne, som huserer i Tyrkiet og som hver dag bringer stakkels mennesker til et Europa, hvor deres fremtid er højest usikker?

Zornigs leg med loven i 2015, hvor hun sikkert har opfattet sig selv som grisehandlerens kone i Matador, der jo under 2. verdenskrig orkestrerede menneskesmugling af jøder til Sverige, er helt usammenlignelig med situationen i 1940’erne. I 1940’erne var Danmark besat af nazi Tyskland og vi havde de facto ingen handlekraftig regering.

I 2015, hvor Zornig med flere legede Matador, havde Danmark helt ordnede forhold. Problemet var blot, at Zornigs utilfredshed med den danske asylpolitik fik hende til at tro, at hun kan tage loven i egen hånd. Det har hun nu fundet ud af, at hun ikke kan, og så hyler hun op og føler sig uretfærdigt behandlet.

Jeg synes, at 22.500 kroner er en meget mild straf for at lege med andre menneskers liv. Stod det til mig, burde menneskesmugling mindst resultere i en ubetinget dom. I Zornigs tilfælde er der endda den skærpende omstændighed, at hun brugte sin legen Matador som et mediestunt og optrådte i flere medier, hvor hun pralede med sin lovovertrædelse.

Zornig er et sørgeligt eksempel på, at visse venstreorienterede i Danmark tror, at de er hævet over loven og kan te sig som de vil. Men nu har retten slået fast, at loven også gælder for Zornig. Og i stedte for at være vred, burde hun tage sin straf, give en undskyldning og erkende, at menneskesmugling er en meget alvorlig forbrydelse, som i øjeblikket er ved at ødelægge Europa.

Det er meget farligt, hvis kendisser leger Hollywood med en så alvorlig tragedie som krigen i Syrien og verdens fattigdomsproblem.

%d bloggers like this: