Home > Stories > Så var plutselig MIN  kjæreste en kriminell

Så var plutselig MIN  kjæreste en kriminell

Kjæresten til Vanja ble i fjor involvert i en ulykke (bilde) - nå er hun lei av at føreren av det tyngste kjøretøyet alltid får skylden. Foto: Privat
Kjæresten til Vanja ble i fjor involvert i en ulykke (bilde) – nå er hun lei av at føreren av det tyngste kjøretøyet alltid får skylden. Foto: Privat

SKREVET AV: 
PUBLISERT: 10.08.2014 22:01 – OPPDATERT: 10.08.2014 22:01

KRONIKK: Vanja Strøm er 22 år og har en kjæreste som er trailesjåfør. I fjor var han involvert i en tragisk dødsulykke.

Både faren og kjæresten er trailersjåfører, og i fjor var kjæresten involvert i en tragisk ulykke som endte i dødsfall for føreren av den andre bilen. Nå har hun en oppfordring og et budskap til landets befolkning.

Les hennes kronikk om saken her:

Tankene har gått på fullt turtall i dag og jeg har prøvd å komme frem til et fornuftig innlegg, men det er faktisk ikke så veldig enkelt.

Jeg synes verden vi lever i er så urettferdig. Hva hadde Norge vært uten transporten? Hva hadde Norge vært uten mat i hyllene, drivstoff på bensinstasjonene, klær i butikkene og ikke minst, hvordan skulle vi ha fått frem medisiner?

Hva hadde Norge vært uten at fisken hadde blitt frakta fra terminalene rundt omkring og ned til Oslo, eller kylling fra husene og til slakteriene? Hva hadde Norge vært uten importerte klær som skal ut i butikker? Materialet som gir oss hus?

Pappa sa til meg i dag at «med en gang man velger å kjøre lastebil, så er man en kjeltring.»

Og det stemmer jo, for hvem er det som får skylda med én gang det skjer en ulykke? Jo, det er den stakkars føreren av den store bilen som veier mange flere tonn enn den lille personbilen du kjører. Det er den stakkaren som har valgt å vie livet sitt til transporten, for å sørge for at vi andre som heller bare ser på transportøren som «idioter», «uforsvarlige i trafikken», sier at de  »kan ikke det de holder på med» – får det vi trenger.

En lastebilsjåfør er mer enn bare en sjåfør. Det kan være en familiefar, en venn, en kjæreste, en bror eller søster – men mest av alt, så er det en person som faktisk bare liker tanken på å gå opp de tre trinnene for så å sette av seg treskoene i stigtrinnet og kjøre mange mil, for at alle andre skal bli fornøyd.

Jeg har stor respekt for lastebilsjåfører. De sliter mer enn hva folk tror og de opplever mer i trafikken enn vi noen gang kommer til å gjøre.

De har større blindsoner enn oss som kjører personbil og de kjører på såpass mange tonn at det er ikke bare å bråbremse, så står man rolig. De trenger også større plass i svinger og spesielt rundkjøringer. Enkelte folk skjønner tydeligvis ikke dette, for de skal bestandig prøve å presse seg mellom rundkjøringa og lastebilen.

Det eneste jeg tenker da er at det virkelig finnes mange kjøtthuer i trafikken som ikke burde ha førerkort en gang. En lastebil blir også fort hjemmet til den sjåføren, da handler det om at det skal se bra ut, lukte godt, være rent og ryddig til omtrent enhver tid. De lever i bilene, de spiser, sover, og bor i den i ukedagene. Enkelte kan jo faktisk bo i bilene sine i flere uker uten at de har mulighet til å dra hjem for å se familie og venner.

Men tenker vi over det? Nei. Vi ser på det som en selvfølge.

Den dagen Christoffer, kjæresten min, kom ut for ulykka si, så hadde han prøvd å ringe meg to ganger like etter det hadde skjedd. Jeg pleide å ha telefonen min i verktøyskapet, så jeg hørte den ikke når den lå inni der.

Da jeg prøvde å ringe han igjen så var begge telefonene hans avslått, noe jeg syntes var veldig rart. Da vi hadde pause på jobb så var det standard å lese avisa på kafferommet – og da skjønte jeg det.

Overskriften var i begynnelsen «Vogntog mot personbil» – det er så forbanna typisk. Uansett om det er omvendt, så står det slik i media. Og akkurat da, i den overskriften – så var plutselig min kjæreste en kriminell.

I mediene blir ting skrevet før de i det hele tatt har en viss peiling på hva som egentlig har skjedd. En liten stund etterpå, så ble overskriften endra til «dødsulykke på Åsen». Greit det, men før de endra den, så var skaden allerede skjedd. Det sto også at lastebilen hadde kommet over i feil kjørefelt, men det var også en forhastet beslutning. Alt ble skrevet uten at de i det hele tatt visste at det stemte – og det irriterer meg.

Hver gang en lastebil er involvert i en ulykke, så får sjåføren av det tyngste kjøretøyet skylden – hver eneste gang, selv de gangene når det ikke er tungsjåføren sin feil.

Glem nå for guds skyld ikke at det er disse folkene vi lever av. Folk dømmer og beskylder så alt for fort, og folk som ikke er i bransjen kan bestandig se på det som enkleste utvei å bare skylde på den største. Men ærlig talt, synes dere at sjåførene dere møter ser kriminelle ut?

De jeg kjenner som kjører ser overhodet ikke kriminelle ut, og de oppfører seg ikke som kriminelle heller. Min pappa, for eksempel, er vel den siste mann på jorda som kommer til å bli i nærheten av kriminell.

Jeg synes faktisk teksten en kompis fra Singsås har i ruta si er ganske fengende. Der står det «prisoner of the highway».

Stemmer ganske bra det, de har jo lagt alt i å være asfaltcowboyer. Kjører land og strand rundt med mat, materialer, biler, klær og møbler. Alt vi kan få tak i er det de som kjører. Det er jo til og med disse folkene som kommer med asfalt og grus så vi har en vei å kjøre på!

Men enkelte ganger virker det ut som at ingen legger merke til det. Hva om alle faktisk kunne ha vist respekt, blinka en gang for å takke for at slike sjåfører er til? Tenk dere hvor glade sjåførene blir når de får se hele hånda di istedet for en finger. Man skal respektere hverandre, men man bør virkelig respektere at disse kjøretøyene er mye større enn en personbil. En personbil ser faktisk bare ut som lego i forhold.

Jeg vurderer selv å ta yrkesdirektivet for så å kjøre opp for lastebil. Jeg vil gjøre det jeg bestandig har ønsket. Jeg ble mekaniker, og ja – jeg hadde lyst til å skru lastebil, men før jeg fikk Amalie, min fem år gamle datter, så var det kun langtransport og kjøring som var min plan.

Christoffer unner meg det ikke etter det helvete han har vært gjennom, men jeg ønsker det likevel. Folk må bare kalle meg kriminell for at jeg ratter en større bil, men jeg er veldig flink til å snu det andre kinnet til. Hvilke mål og drømmer jeg har i livet kan ingen endre noe på.

Innlegget jeg skrev en liten stund etter ulykka til Christoffer ble delt på facebook 2400 ganger på Facebook. Jeg hadde 49.000 visninger og jeg fikk mange meldinger på Facebook av folk som ikke turte å kommentere. Det var mange sjåfører som kom for å takke meg for at jeg klarte å være såpass åpen og ærlig om min mening og at jeg turte å legge ut noe som skulle få så voldsomt til kritikk.

Men vet dere hva? Min mening er min mening, jeg har aldri sagt at andre ikke får ha sin mening. Men hvis du faktisk ikke VET hva det innebærer å kjøre en bil som er tre ganger større enn deg, da trenger du faktisk ikke å uttale deg heller.

Jeg vet selvfølgelig at det finnes bedrevitere bak lastebilrattet, men for ikke å glemme så finnes slike i en personbil også. I en personbil møter jeg ofte folk som ser til siden for å snakke med dama si, de som trykker på telefon og iPad og de som ser bakover for å kjefte på barna sine.

Så jeg mener at dere ikke skal dra alle under samme kam. For ingen sjåfører er like, og det er et sjeldent utfall at du ser en lastebilsjåfør nærmest ligger over på passasjersiden, trykkerpå  telefon og iPad eller sitter å ser bakover i køya si.

Det du kan merke er når det blir et evig sirkus med lys og horn som fløyter tidenes skjærende lyd inn i ørene dine. Men det finnes mange uforsvarlige sjåfører, både på MC, buss, lastebil, personbil og traktor.

Budskapet med hele innlegget er at vi i Norges land må slutte å dømme de som kjører lastebil og heller være der for dem. Vi må vise at vi er stolte av våre sjåfører som gjør det mulig å leve. Vi må vise takknemlighet og stolthet.

Klarer vi ikke det, er det jaggu et rart samfunn vi lever i. Så kjære landsmenn- og kvinner; vis at dere er takknemmelige og stolte av asfaltens store sønner og døtre!

KLIKK HER  for å lese mer på bloggen til Vanja.

Categories: Stories
  1. No comments yet.
  1. No trackbacks yet.

Leave a Reply

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: